Dette er en vond tid 💔Vår alles kjære Eroz, bestas gull, har forlatt oss i all hast. Fra frisk til alvorlig syk. Jeg kan bare ikke fatte det og er i sjokk. Tenker på all den grublingen jeg sitter med nå i ettertid. Var der noe jeg burde sett.. noen tegn på at han ikke var i form.. smerter.. slapp.. utilpass.. Jeg kan bare ikke finne noe å sette fingrene på, og det er så skremmende.
Burde vi ha tatt en full sjekk på han hvert år..? Blodprøver, røntgen osv... Nå i ettertid ser jeg at han muligens hadde fått leve litt lenger, men det er aldri godt å vite og uten garantier. Nå vil han slippe å ha det vondt med eventuell sykdom i framtiden.
Eroz var en hund det var lett å lese. Han viste tydelig hvis han ikke var i form, og dagen før hadde han vært hos meg og vi gikk tur i Furulunden, den vanlige runden ved lysthuset og rundt tilbake til bilen. Han viste ingen tegn på å være i dårlig form. Jeg så på han som en sprek 12 -åring. Blank i pelsen, kvikk, leken.
Etter turen dro vi hjem og han skulle leke med ett av beina han hadde liggende her. Jeg løp litt etter han og han var helt vanlig. Laget mat han spiste og vi slappet av etterpå. Koste oss på sofaen. Jeg fant alltid roen når han lå ved meg. Han slappet også av når jeg satt der og holdt på med ett eller annet. Hvis jeg skulle en tur på kjøkkenet kom han luskende etter en stund å tittet på meg. Akkurat som han kom å skulle hente meg tilbake på sofaen, for når jeg gikk tilbake, så kom han igjen og la seg ned å sovnet.
Jeg la ofte en liten flik av teppet over ryggen hans bak. Tidligere om årene så kom han å la seg bak ryggen min og det var det beste jeg visste. Han var en hund som frøs lett og ville ha varme, så da sovnet vi gjerne sånn. Roen senket seg og vi slappet av.
Mitt sterke bånd til den hunden var utom det vanlige. Han trengte meg og jeg trengte han. Han som min støtte og medspiller i en verden hvor høysensitivitet kan være belastende. Jeg hadde alltid mulighet for å hente Eroz, vite at han var der. Jeg som hans bonusmamma, både på egne turer og når Christopher hadde hektiske dager, eller skulle avsted på noe. Han ville ikke at Eroz skulle ligge alene hjemme og samvittigheten kan gnage som et sår. En ting er iallefall sikkert, - den hunden hadde det så innmari godt. Han fikk leve i 12 år i ett paradis som kun var tilrettelagt for han. Alle sier det og jeg er helt enig. De så hvordan vi behandlet Eroz, og han var bare den mest takknemlige hunden som fantes.
Eroz var vant til å ha folk rundt seg, og ikke ligge alene i 8 timer hver dag. Han vokste opp hos meg, da han kom til oss som valp. Han var veldig sosialisert med folk og dyr, og han var alltid en snill hund. Til tross for at han ble bitt 4 ganger, bet han aldri igjen, noen ganger til min store fortvilelse... Hvorfor skulle han alltid få bittsår og de andre ingen.. Det var jo de som fløy på han. Tror det er mange frustrerte hunder der ute som har veldig uoppdragne eiere.
Jeg har ofte gått å tenkt på hvordan jeg skal klare meg uten Eroz, og hvor vondt jeg vet det kommer til å bli. Han var jo mitt "barnebarn" og beibi. Chris var eier, men jeg var liksom deleier. Chris var veldig flink med Eroz. Han var også på en måte beibin hans, men han behandlet han som en hund. Jeg skjemte han nok mer ut, men er det ikke sånn da... han ga såå ekstremt mye tilbake.
Vi sitter å sørger over en følgesvenn vi har alt for kort her i livet. Det er virkelig menneskets beste venn. Det har han fått bevise om og om igjen. Sånn en artig hund :) Han smilte når jeg kom for å hente han, eller når han bare var glad. Leppa gikk litt opp på venstre side, som om han flekket tenner, men det visste jeg jo at han ikke gjorde. Han fikk en personlighet som jeg ikke hadde trodd var mulig. Jeg følte han forsto alt jeg sa, men jeg pratet alltid mye med han. Forklarte hva vi skulle og hva som kom til å skje. De gangene han ikke kunne være med meg hjem etter at vi hadde gått tur, fordi jeg skulle noe annet og jeg visst han hadde det bra hjemme, så sa jeg at jeg skulle på kontoret og da gikk han lydig inn døra. Ellers har det vært vanskelig å få han inn hvis Christopher ikke har vært hjemme. Han ville ikke være alene rett og slett.
Nå føler jeg meg så alene, bortsett fra min kjære sønn da selvfølgelig, som betyr alt her i verden for meg. Min store stolthet og øyesten. Han sørger også over Eroz var der for han i en vanskelig tid, pluss at Eroz bodde jo hos han. Jeg føler så innmari med han, og jeg vil støtte alt jeg kan og han meg💕
En siste hilsen til vår gutt som gikk bort så alt for fort. I et hav av minner vi møtes hver dag🙏
Ryan Stevenson - Eye of the Storm
Denne sangen ble sendt til meg av Trine Kvalnes. Hun syntes den passet så godt i denne tunge tiden.
Den er helt nydelig👼
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar